Satt akurat og tenkte, lurer på hvordan veien videre blir? Jeg har fått en ny sjanse, en sjanse til å leve, til å oppleve verden og veien som kalles livet. Jeg er kreftfri, selve smaken av ordet er god - jeg liker den smaken, men samtidig så får ordet meg til å undre meg over hvordan veien videre blir.
Selv om jeg nå er klassifisert som kreftfri, så er jeg ikke 100% tilbake der jeg var før. Det blir sagt at det ikke er sikkert at jeg noen gang kommer til å bli som "jeg var før". Prøvde meg i helgen på en hel Isabell-dag. Det går såvidt, men ble etterfulgt av sofasoving i 3 timer, hadde nok sovet lengre også om ikke samboer hadde vekket meg... Det er en del senskadefølger av cellegift, de fleste av dem vil bli bedre, og også helt borte med tiden. Det var den tiden da. Den tiden som jeg er nødt til å ta til hjelp. Kunne ønske at alt var "som normalt" ved et trylleslag, men må nok ta den evindelige tiden til hjelp, men Camilla da - du har nå etter alt å dømme tid å ta av i hvert fall! *skjenne på seg selv*
Da håper jeg at med tiden til hjelp vil kroppen bygge seg opp igjen, hjernen fungere litt bedre, hukommelsen bedres...
Gråt av glede når jeg fikk innkalling til fjerning av VAP'en i posten i går - onsdag 13.juni, da skal jeg bli ferdig med å se ut som en alien, ferdig med den daglige påminnelsen om at ikke alt er som det skal være med meg. Det skal bli deilig å kunne ha på en bh, uten at stroppen skal gnukke seg over VAP'en slik at det blir ømt og ubehagelig. Yeah!
Setter i gang med, kryss i taket, den nest siste omgangen med intravenøst på infusjonsenheten på Radium på torsdag. Hurra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar